learnlivehope

Hei igjen! :)

Er ikke saa ofte vi kommer oss paa internett, saa blir litt kort fortalt hva vi har gjort de siste dagene! :)
Paa onsdag, skulle vi ta buss opp til El Alto (en by like ved/"vegg i vegg" med La Paz, som har vokst seg kjempestor alt for fort), for saa aa ta taxi ned til San Miguel ("rikmannsdelen" av La Paz). Maalet for turen var aa se forskjellene mellom disse to stedene, og aa se forskjeller ble virkelig ikke noe problem! Aa dra fra El Alto med falleferdige hus, mange boder langs gatene, en helt ekstremt ukontrollerbar trafikk, markeder, mennesker i boliviadrakter og menn som nesten satt tunga fast i halsen fordi de plystra saann paa oss (siden de veldig sjelden ser  "gringoer"), til San Miguel som kunne sett ut som en by i Frankrike var helt ekstremt. Da vi satte oss ned paa en uterestaurant i San Miguel, bestilte god mat (som for forste gang i lopet av oppholdet har kommet innen en halv time) og saa paa alle de velstaaende menneskene som gikk i gatene, fikk vi nesten litt daarlig samvittighet. At det skal vaere saa enorme forskjeller i en og samme by, er helt uvirkelig.

Torsdag ble en saakalt "menydag" hvor vi kunne velge hva vi ville bruke dagen til. Maanedalen + Zoo, Copacabana og Titicacasjoen og Tiwanaku var valgmulighetene, og begge vi tenkte at vi maatte jo ta turen til Titicacasjoen, siden den er saa sentral for bolivianerne. Vi maatte opp 7:30, og etter 3 og en halvtimers busstur, en baattur over sjoen, for saa en halvtime til i buss, var vi fremme i Copacabana. Der smaashoppa vi litt, og spiste lunsj, for vi satte oss paa baaten som skulle ta oss med til Soloya og Maaneoya. Det var en herlig baattur med fint vaer, og Anne Marte, Ingeborg og Marianne benyttet seg til og med av tilbudet om aa bade i sjoen for vi dro tilbake. Vi stakk hodet inn i en kirke, som visstnok var veldig spesiell og hellig, for vi tok turen tilbake.
Da vi kom hjem i 10-tiden, pakket vi litt, for vi hoppet til koys.

I dag maatte vi opp 05:15, for aa rekke flyet som skulle gaa 8. Klokken 9 landet vi i Santa Cruz, og tok en minibuss til det samme hostellet som vi sov paa forste natta i Bolivia. Det var ganske spesielt aa kjore den samme veien som vi hadde kjort tre uker tidligere. Guro sa til Marianne halvveis: det er ganske rart hvordan vi naa sitter i bussen og saa vidt gidder/orker aa se ut, mens sist gang vi kjorte her hang vi begge ut av hvert vaart vindu med kameraene for aa lagre alle de nye inntrykkene. Bra sagt, Guro! :P For det er saann naa, vi har blitt vant med all reisingen, og hvertfall naar vi har vaert her for, er ikke alle like gira som forste gang. Likevel tror vi spenningen paa nytt kommer naar vi drar til Brasil i morgen. Et helt nytt land med nye hoteller, mennesker og severdigheter. - Vi gleder oss!

Ellers har Guro det mye bedre, etter aa ha vaert flink til aa ta medisinene sine hver dag, og i dag skal vi bare kose oss, spise is aa nyte siste dagen i Bolivia! :)

Steike, for en travel uke! Skal vi se.. Sist gang vi skrev var paa torsdag.. Siden da har vi:
- Staatt opp klokken 04.45 for aa ta taxi fra Sucre til Potosi.
Da vi kom ut doren fra huset til mama Vicky, stod Patty, Mario, Tatiana og Juan Carlos og ventet paa oss. De hadde staatt opp saa tidlig bare for aa si ha det en siste gang for vi maatte dra - for noen herlige mennesker! Det var utrolig trist aa si ha det, og taxisjaaforen ble smaabekymra da han kjorte avgaarde med 4 graatende jenter i bilen.
- Gaatt i Potosis gruver.

Etter ca 2 1/2 times taxitur var vi fremme i Potosi. Vi rakk saa vidt en liten tissepause for vi satte oss inn i en ny buss, som skulle ta oss med opp i gruvene. Vi fikk paa oss et stilig antrekk med baade bukse, jakke, hjelm og hodelykt, for vi begynte aa gaa inn i "nivaa 1". Det var 6 nivaaer totalt, to over der vi gikk inn, og tre under. Vi merket fort naar vi kom inn at det ble vanskeligere aa puste, og at temperaturen steg voldsomt. Etter litt mindre enn en times tid, etter aa ha gatt litt inne der, sett statuen av djevelsen (som de tror passer paa dem), hilst paa noen av arbeiderne og gitt de drikke, cocablader og noe dynamitt som vi hadde kjopt inn, gikk vi ut igjen og satte oss i bussen. Paa turen ned til busstasjonen, pratet de fleste om han ene gutten vi hadde mott der inne. Han var 20 aar, hadde jobbet i gruvene i 6 aar, og hadde null livsgnist. Det var saa utrolig trist aa se. Han svarte kun med enstavelsesord da "guiden" vaar spurte om sporsmaal, og forsvant etter hvert inn i det sorte hullet ned til nivaa 2. Saa ekstremt heldige vi er, tenkte vi.

- Hatt tidenes sykeste busstur.
Ja, for den 6 timers bussturen fra Potosi til Uyuni, er noe av det villeste vi har sett noen sinne - for et landskap! Enorme fjell, kaktuser, masse lamaer, noen faa hus plassert paa helt uvirkelige steder (Bolivias svar paa "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu") og et og annet menneske, som vi verken skjonte hvor kom fra eller hvor skulle, vandrende langs en landevei.

- Vaert i Saltorkenen.
DETTE VAR SYKT! Vi klarer virkelig ikke aa beskrive hvor fantastisk denne turen var - dere maa se bilder! Vi dro ut i 11-tiden og var tilbake rundt 7. Mange herlige og kunstneriske bilder, cruising paa takene til firehjulstrekkerne med musikk og soling, som kjorte oss rundt, en god lunsj midt utpaa saltorkenen med vannmelon til dessert, for saa til slutt aa sitte paa takene til bilene paa vei tilbake mens vi ventet paa solnedgangen. For en dag!!

- La Paz
Etter 10 timer paa nattog til Oruro, og 3 timer buss derifra, kom vi til slutt fram til La Paz. For en gigantby! Vi, som ikke har vaert i Kina, innbilder oss likevel at dette maa ligne. Tett i tett med hus, tusenvis av mennesker i gatene til en hver tid, alltid koer med biler som tuter for aa komme forst frem og en hel haug med salgsboder som selger de rareste ting. Det er morsomt aa ha vaert her og sett, men vi syns alle at Sucre var en mye, mye, finere og koseligere by.

- SYKLET DODSVEIEN! .....OG OVERLEVD!
Aeaeae! I gaar var det tid for den storste "happeningen" i La Paz, nemmelig dodsveien. Vi stod opp klokken 05.45, fordi vi skulle staa klare utenfor hotellet 06.20. Trotte, men spente, ble vi kjort til kontoret til selskapet vi skulle sykle med. Der spiste vi forst en kjapp frokost, for vi dfikk utdelt bukse, vest, hansker og hjelm og satte oss i bussen paa vei opp til fjellet. Dagen for maatte alle skrive ubnder paa det vi kalte "dodslappen", som innehold ulike ting som kunne gaa galt (en av de at vi kunne do) og at selskapet med din signatur fraskrev seg alt ansvar for deg. Jadda, den lappen gjorde oss jo mye mindre nervose kan dere tro :P Etter ca en time paa asfalt, begynte den beryktete dodsveien. Vi ble delt inn i to grupper, hvor hver gruppe hadde to ledere. Etter kaanskje 3 min, skjedde den forste ulykken: han ene som syklet med gruppa (det var ca 9 andre i tillegg til klassen), bremset for hardt, sykkelen skrenset, og han ble kastet utfor stupet. Heldigvis klarte han aa faa tak i en busk og holde seg fast, til lederne kom og dro han opp. De sa han var utrolig heldig, for hadde han detti en halv meter senere, hadde han nok dodd.. Dodd.. Jadda, vi var klare for dodsveien da vi, var vi ikke? Smaanervose og med litt hjertebank fortsatte vi turen nedover. og det skulle vise seg aa vaere det villeste vi har opplevd noen sinne! For en natur og for et kick! Smale grusveier med flere hundre meters stup ned paa den ene siden, smaa fossefall vi maatte kjore gjennom, gjormeveier og noen faa imotekommende biler. Ca 4 timer senere, var alle kommet seg trygt ned til maallinja, og vi hadde klart det - vi hadde overlevd dodsveien,. og fikk "Death-Road survivors"-t-skjorter! Vi ble kjort ca 15 min, til et hotell med buffet og svommebasseng, hvor vi koset oss og slappet av, for vi satte oss i bussen paa vei hjem. Vi var alle enige om at dette var den beste dagen til naa (paa lik lije med saltorkenen) og la oss paa kvelden med Survivor t-skjorta paa.. :)

Det var litt kort om hva vi har gjort den siste uka! En del i klassen har blitt syke, og legen kom paa besok i gaar og skrev ut en del resepter paa blant annet antibiotika og noe magegreier. Guro har fatt en type infeksjon i magen og er derfor litt redusert. Vi haaper at hun snart blir frisk som en fisk, men frem til hun blir det lover Marianne foreldrene N. Laache og passe godt paa henne! :)

Store klemmer fra oss!

Okei, Marianne  fant ut at det aa skrive om alle dagene og inntrykkene fra barnehjemmet her paa bloggen, var vanskeligere enn det hun hadde trodd det skulle bli. Hun gleder seg heller derfor til aa komme hjem og fortelle det live, og vi prover heller aa skrive om dagene etter lordagen :)

Naa skal vi paa avskjedsmiddag med laererne vaare fra Fenix (skolen). De har laget tradisjonell mat til oss, og vi er klare for en koselig kveld!

Skriver om sondagsturen til Tarabuco og dagens proving av tradisjonelle klar neste gang vi logger paa!

Klemmer fra oss!

For noen dager dette har vaert! Da Helene, Thea, Ingeborg, Kaja, Lene og jeg ringte paa dora til Guadalupe paa torsdags ettermiddag, var alle spente paa hvordan disse dagene kom til aa bli. Vi gledet oss masse,  og var klare til aa gi alt av oss selv! Da vi rundet hjornet til omraadet der de har "klasserom" og "lekeomraade", var det noen av jentene som husket oss som kom lopende mot oss. Vi hadde tatt med oss et 5m langt tau, som vi tenkte vi kunne bruke som hoppetau. Dere skulle sett ansiktene paa jentene naar de saa dette! De rosket det ut av hendene vaare, dro oss med bort til plassen der vi skulle hoppe, gav oss tauet og smilte og lo for hver runde vi slang. En saa liten ting gav de saa mye glede! Etter vi hadde hoppet en stund, baade ABC og "Bamse bamse ta i bakken", var det tid for kanonball. Saa og si alle jentene var med, og vi storkoste oss mens ballen ble kastet fra den ene skjonne jenta til den andre. Jeg gleder meg til aa komme hjem og vise dere bilder av de, for noen fantastiske jenter!

Den ene jenta der er 12 aar og gravid, og vi saa allerede paa "omvisningsrunden" paa onsdag, at de andre ikke inkluderte henne i de ulike aktivitetene. Vi hadde derfor kjopt med oss UNO og en kortstokk, som vi tenkte hun kunne vaere med paa. Mens de andre fortsatte med en fotballmatch, satt jeg meg derfor paa sidelinja med Hesusa og tok fram kortene. I begynnelsen var hun kjempesjentert og sa at hun ikke kunne. Hun saa mye ned i bakken mens hun saa noen faa nolende spanske ord. Etter litt overtaelse ble hun likevel med, men da kom utfordringen: hun hadde aldri spilt kort for, og kunne derfor ingen spill..Dermed var det opp til meg aa finne et enkelt nok kortspill, som jeg kunne leare bort.. Paa spansk! Etter stor bruk av kroppsspraak, lyder og den spansk-norske-ordboka lett tilgjenglig paa bakken ved siden av meg, ble losningen ble vri aatter (uten den vriende aateren :P). Det ble en kjempesuksess, og vi oppgraderte spillet etter hvert til gris, med to andre jenter. Aa, sa koselig det var! Det var ofte jeg tok meg selv i aa bare sitte der aa se paa de og smile naar det egentlig var min tur, fordi det var saa herlig aa se at de koste seg saann!

Dette var altsaa dag en.. For en dag en! :D
Naa skal Helene, Anna, Anne Marte, Guro, Iselin, Christina, Natalie og jeg ut aa spise, saa jeg maa nesten skrive om de andre dagene en annen gang.

Haaper alle hjemme har det knallbra! Jeg savner dere en hel masse!
Kjempeklem fra Marianne

Denne uken har vi jobbet paa barnehjem. Mandagen begynte med at vi fikk mote  A.N.N.A. menneskene, de som jobber paa barnehjemmene fra prosjektet. Vi fikk hore mer om A.N.N.A. og ble litt kjent med menneskene.  Paa tirsdagdro hele klassen rundt paa de tre barnehjemmene vi skulle jobbe paa, for aa faa sett alle sammen. Det var Tatacuan hvor det var baren fra 0- 5 aar, de hadde nettopp faatt inn en unge paa 10 uker. Guadalope hvor det er jenter fra 12- 17 og til sist Calor de hogar hvor det er jenter fra 5- 14 aar. Vi ble saa delt inn i grupper etter hvem som skulle jobbe hvor.

Paa onsdag, torsdag og fredag var vi paa barnehjemmene, jeg (guro) skulle til Calor de hogar med Anna, Anne Marte og Iselin. Her var det en gjeng paa ca 12 stk. med herlige jenter. Det forste vi skulle gjore naar vi kom dit var aa hjelpe dem med lesker, noe som var ganske saa vanskelig siden spansken enda ikke er saa bra. Vi var heldige aa ha Kerstin, ei norsk dame som jobber i A.N.N.A., saa vi fikk hjelp til aa forstaa det jentene sa. Vi lekte ogsaa masse, hoppa tau, uno, fotball, klappeleker osv. Utolig goy aa se at bare det aa vaere der med dem kan gi dem saa mye glede. Paa torsdagen tok vi ogsaa med kake og brus, noe de ble veldig glad for. Paa fredagen dro vi for aa hente dem paa skolen, noe som var stas for alle. de kom lopene ut av klasserommet for aa gi oss en klem, og vi syntes det var utrolig goy aa faa sett aassen skolen deres er. Noe av det sterkeste var ved et maaltid hvor noen av jentene begynte aa fortelle litt. Hun ene sa faren hennes ikke viste hvem hun var og at hun gruet seg til aa bli 15 aar for hun var redd den skulle bli glemt (15 aars dagen er en stor greie i Bolivia), og ei annen sa da at "men saann er det med oss, det bare er saann". Dette var toft aa hore fra ei 12 aar gammel jente!
Paa lordagen dro vi ut alle sammen til et sted litt ut paa landsbygda, hvor det var basseng og fotballbane. Utrolig goy aa se gleden hos jentene! De fleste kom bare opp fra vannet for aa spise, ellers var de utti de ca. 5 timene vi var paa tur. Tenk at en saa vanlig ting for oss, det aa bade, er noe de bare opplever en gang hvert andre aar hvis de er heldig! Det var en fantastisk dag i sola, lek og avslappning i sola.
Det har vaert en utrolig bra uke. Goy aa blitt saa godt kjent med jentene, og kommer til aa ta noen turer paa besok til dem for vi drar fra sucre.

Stor klem Guro :D

Steike, i dag er det akkurat 1 1/2 uke siden vi dro fra Bakketun, og det er akkurat en maaned igjen til vi lander paa Gardemoen!

Dagene siden bursdagen til Marianne har gaatt veldig fort, og vi har opplevd masse nytt!

Sondag 21: I dag hadde vi en hel fridag som vi kunne bruke paa det vi ville. Patti sa kvelden for at hun kunne tenke seg aa ta med de som ville til De 7 fosser, og det var det mange som var gira paa til tross for at vekkeklokka da maatte staa paa 8:30 (paa en sondag!). Smaatrotte (Marianne enda litt mer trott en smaatrott), fikk vi kavet oss ut av sengen, kjopt noen rundstykker og litt vann i "kiosken" paa andre siden av gata, og tasset ned til skolen hvor Patti stod klar med en buss. Vi fikk beskjed om at bussturen kom til aa ta 1-1 1/2 time og at vi skulle oppover i aasene. Det var utrolig spennende aa kjore oppover i aasene og se hvordan de levde der i forhold til nede i sentrum. Den storste forskjellen var at de som bodde her levde mer som bonder, med store gronne jorder, esler, lamaer og griser lopende rundt paa eigendommen. Det vi derimot ikke fikk beskjed om var at smale veier med bratte stup paa ene siden (ca som dodsveien), ventet oss naar vi hadde kommet oss lenger inn i aasen og bort fra "sivilisasjonen".  Kanskje dere tenker: jaja, men sjaaforen har jo sikkert kjort der mange ganger for, og bussene er bygd for aa klare det.. Vel, en riktig fikk dere i hvertfall da: sjaaforen forsikret oss om at han hadde kjort her for og at det kom til aa gaa bra. Delen med at bussene er bygd for aa klare det, er derimot en helt annen sak. Vi vet ikke helt om man kan kalle det busser en gang, har vel skrevet dette for, men de er greit bra slitne dette de kaller busser! Det var faktisk saa ille en stund at folket maatte lene seg til venstre, hoyre og mot midten i svingene. Bare for aa toppe den allerede saa betryggende og "safe" turen, motte en skikkelig regnstorm oss halvveis oppe. Vi tok en avstemning om vi skulle snu, men flertallet (et nok saa lite flertall vel og merke) bestemte at vi skulle fullfore, og heller se om vaeret hadde letta litt naar vi kom fram til et hotell som laa i bunnen av der vi skulle begynne aa gaa. Da vi kom fram klamme, ikke bare paa grunn av det klamme vaeret, og med en litt hoyere puls enn vanlig, var vaeret fortsatt ikke kanon, saa vi bestemte oss for aa dra tilbake. En like spennende tur ventet oss paa tilbakeveien (pluss at vi paa denne turen motte en trailer), og vi kom oss trygt tilbake igjen. Selvom det ikke ble noe av selve gaaturen, folte alle at det var verdt pengene. Vi fikk kommet oss litt ut fra byen, og tatt mange utrolig bra bilder! Vi bestemte oss for aa ta en time med walley, for vi dro tilbake til huset, laget litt mat, solte oss, dro ut og spiste mat paa kvelden, for vi sa hei til senga ikke alt for sent.

Mandag 22: I dag fikk vi lov til aa sove til 1. Selvom mange timer sovn fristet, har de fleste kommet inn i en dognrytme naa, som gjor at vi vaakner av oss selv rundt ti. (Ja, mamma Heidi, til og med Marianne!) Vi lagde oss litt frokost og solte oss litt, for klassen skulle mote utenfor 14:15. Da skulle vi gaa til lokalet der personalet i A.N.N.A-prosjektet holder til. Da vi var fremme motte 7 ansatte oss, og vi satt og pratet om de ulike barnehjemmene og hva vi skulle holde paa med de neste dagene, for vi tok taxi til sentrum rundt 16:30. Vi gikk og smaashoppa litt (sandaler, oredobber og armbaand),  for vi motte paa dansestudioet til Patti 18:00. Vi skulle nemmelig ha dans en time! Shit, det var mye rompeshaking! Det maa ha vaert litt av et syn: 18, de fleste av oss nok saa rytmeloese, prove aa herme etter profesjonelle bolivianske dansere oppvokst og fodt med rytme. Jaja, vi gjorde i hvertfall det beste vi kunne, og det var utrolig morsomt!

Tirsdag 23: For en dag dette har vaert!! I dag stod vi opp til vanlig tid (rundt 7:30), og motte til samling 8:00. I dag var det Guro og Anne Marte som skulle ha andakt/ord for dagen, og de hadde forbredt en koselig greie: alle fikk hvert sitt ark, som de skulle skrive navnet sitt paa, for deretter og sende det rundt til de andre som skulle skrive noen koselige ord om personen. Etter noen koselige 20-minutter,  matte vi kjappe oss og ta taxi til det forste barnehjemmet. I dag skulle vi nemmelig besoke alle barnehjemmene vi skal jobbe paa fra onsdag-lordag, saann at alle faar sett hvordan det er paa de ulike stedene. Vi begynte paa det minste barnehjemmet med barn fra 0-5 aar. Dette barnehjemmet var delt inn i to avdelinger, og var i overraskende god stand. Barna hadde baade klaer, leker og mat. Mens noen satt inne i en grind med de minste barna fra 0-noen maaneder, satt andre med de fra 1-2 aar og lekte med ulike leker. For noen fantastisk nydelige unger! Det tok ikke lange tiden foer de hadde smeltet hjertene vaares, og saa og si alle jentene fikk fole paa verpesjuken! Vi fikk ogsaa hore noen sterke historier om disse barna. Han ene var for eksempel et resultat av en jente som ble voldtatt av sin far da hun var 10. Utrolig grusomt. Etter vi hadde vaert der en times tid, tok de fleste av oss turen ned til den eldste avdelingen, hvor barna satt og tegnet. VI tegnet og pratet litt spansk med de, foer vi gikk ut paa plassen og lekte. Aa, de var saa utrolig herlige! Ei nydelig lita og sjenert jente som het Cecilie, og en storsjarmoer med tidenes smil med navn Juan, ble vi spesielt knytta til etter dette besoket.

Etter aa ha vaert der rundt 2 timer, skulle vi videre til Guadalupe, et barnehjem for jenter mellom 12 og 17 aar. Dette var jenter som baade var blitt mishandlet fysisk og psykisk av foreldrene sine, seksuelt misbrukt (Vi fikk vite at en av jentene der, en paa 12 aar, var gravid paa grunn av at hennes far hadde voldtatt henne) og noen hadde ogsaa en kriminell bakgrunn. Da vi kom inn der, var de fleste veldig reserverte og sjenerte, men det tok ikke lange tiden foer de aapnet seg og onsket aa spille fotball, stikkball og andre leker med oss. Man fikk en saa ubeskrivelig bra foelelse inni seg, naar de etterhvert ikke ville slippe armen vaar, fordi de hadde knyttet seg sann til oss. For en gjeng med faktastisk nydelige jenter!

Etter Guadalupe fikk vi 2 timers fri, som vi brukte paa aa spise lunsj og fordoye alt vi hadde sett og alle vi hadde mott, foer vi dro til det siste barnehjemmet klokken 4. Her var det jenter fra 5-12 (selv om de fleste var mellom 11 og 12), som bodde i noe vi syns lignet paa en institusjon/fengsel. Det var et 2 etasjers murbygg, hvor rommene kun hadde 2 senger og et klesskap. Den eneste pynten paa veggene var noen slitne klistremerker av ulike tegneseriefigurer. Bakgaarden deres var en betongdekket flate paa rundt 10 meter. Skikkelig trist. VI tok likevel med de ut der, og lekte leker som slaa paa ring, stikkball og ulike klappeleker, og fikk se smil og hort latter som varmet.

Etter besoket, dro vi hjem og slappet av litt, foer vi skulle mote i stua til Katrine og Lene for aa vite hvem som skulle jobbe paa hvilket barnehjem.
Guro skal jobbe paa det sistnevnte barnehjemmet med Anna, Anne Marte og Iselin, onsdag-lordag fra 3-7, mens Marianne skal jobbe paa Guadalupe med Helene, Kaja, Thea og Ingeborg, onsdag-lordag fra 3-7.
Vi gleder oss veldig begge to, og er klare til aa gi saa mye vi kan av oss til disse jentene.

Onsdag 24: Naa sitter vi paa internettkafe, noen timer foer vi skal dra til barnehjemmene. Planen er aa dra til sentrum for aa kjoepe inn hoppetau, baller, kritt, kortstokker og litt andre ting, foer vi tar turen bort. Vi er spente, men gleder oss ogsaa veldig!

Haaper alt er bra med alle hjemme! Vi er glade i dere! :)
Stor klem fra Guro og Marianne